'Ambassadørene' av Hans Holbein (1533)
Renessansens idealer
Hans Holbeins maleri "Ambassadørene" (1533) framstiller de to franske ambassadørene til det engelske hoff, Jean de Dinteville (1504-1555) and Georges de Selve (1508/09-1541). Dinteville, som tilbrakte mange år i London, bestilte trolig maleriet for å feire vennens besøk i påsken 1533.
Oppgave:
Ha i bakhodet alt du har lest om renessansen! Studer bildet detalj for detalj og påpek alt du mener kan vise at dette er et typisk renessansemaleri. Du bør også studere de to ambassadørene og gi en karakteristikk av klær, positur, ansiktsuttrykk, etc.
Vær spesielt oppmerksom på det merkelige objektet nederst på maleriet.
Hva er det - og hva tror du det kan symbolisere?
Du finne et hav av opplysninger dersom du søker på nettet. I Google bruker jeg f.eks. søkestrengen: ambassadors holbein details
Det siste ordet kan du selvsagt variere, og du kan eventuelt legge til flere nøkkelord for å begrense søket.
Du bør samarbeide med flere om dette - og aller helst hente inn ekspertise fra formgivingsfag!
Dersom det er vanskelig å se detaljene på den øverste hyllen, kan du klikke her!
Objektet nederst på bildet ser du tydeligere her - og et tilvarende objekt finner du i luebremmen til mannen til venstre.
Du kan finne flere detaljer på denne siden. Kjempebra!.
Google bilder gir deg et kjempeutvalg av detaljer!
Nederst på siden finner du en YouTube-video som gir deg en grundig innføring i detaljer og symbolikk.
Her får du litt hjelp til å forstå detaljene i bildet:
1. artikkel
Dette berømte bildet (1533), som er utstilt i Nasjonalgalleriet i London, viser to franskmenn som besøkte London i 1533. Hertugen til venstre, Jean de Dinteville, bestilte maleriet, og han avgjorde også trolig hvilke gjenstander som skulle tas med. Kledningen til mannen til høyre viser at han er en geistlig, og han er da også George de Selve, senere biskop, og en god venn av Dinteville. De to mennene synes å være kledd i sine beste antrekk. De fremstilles som selvsikre og noe reserverte der de står i sin egen verden omgitt av symboler på velstand, makt og kunnskap. Jeans frakk er foret med kostbart pelsverk og han hviler den ene hånden sin på en dolk der vi kan lese alderen hans (29). George har en svart kappe, som liksom Jeans er pelsforet, og hatten hans er en forløper for de senere så typisk akademiske hodeplagg. Begge menn er hovedsaklig kledd i svart, en farge som den gang var svært eksklusiv og kun ble benyttet av velstående mennesker. Portrett som ble malt på denne tiden, hadde ofte som hovedformål å imponere allmennheten, og dette bildet er et godt eksempel på at hensikten primært er å skape et positivt inntrykk av rikdom og nasjonal styrke og makt.
De to mennene lener seg inntil et skap der det er lagt diverse gjenstander til beskuelse. Disse gjenstandene gir informasjon om eierenes posisjon i livet og i tiden de lever i, og på mange måter avspeiler de sentrale grunntrekk ved renessansen som periode. På den øverste hyllen ligger det ulike navigasjonsinstrumenter, symboler på en tid med utforskning av verdenshavene, oppdagelse av nye landområder, og ikke minst – utnyttelse av rikdommen i 'den nye verden'. Den grundige iakttakeren vil kunne skimte det nøyaktige tidspunktet for når maleriet ble malt, 11/4-1533 klokken 10.30. Slike detaljer kan du lettere studere dersom du velger lenkene som 'blåser opp' deler av bildet. Den mest iøyenfallende gjenstanden er stjerneglobusen som ble brukt til å identifisere stjernebilder og stjernenes posisjoner. På hyllen under finner du en globus, som trolig skal vise eierens gallileiske oppfatning av universet (se:Gallileo Gallilei). På globusen er også Magellans verdensomseiling i 1519 tegnet inn. På hyllen ligger det en matematikkbok åpnet på siden om divisjon, og en salmebok som viser to lutherske versjoner av katolske salmer. Den dominerende gjenstanden på denne hyllen er en lutt med en røket streng. Denne kan kanskje symbolisere uro og disharmoni. Lutten og salmeboken skal trolig avspeile den politiske og religiøse uroen som preget denne perioden, og da spesielt med tanke på Reformasjonen som spredte seg over Europa. Generelt sett kan det sies at gjenstandene gir et bilde av to velutdannede menn, godt kjent med de klassiske 'lærde' disiplinene, og da spesielt de 'fire store': geometri, matematikk, astronomi og musikk.
Den underlige, gulaktige gjenstanden på gulvet mellom de to personene er en hodeskalle. Denne har som hovedformål å gi iakttakeren gysninger ved å produsere assosiasjoner om død og forfall. Dette avspeiler tidens allmennt aksepterte oppfatning av livet som forgjengelig. Både innen renessanselitteraturen og andre kunstformer fra samme periode møter vi påminnelsen om menneskelivets begrensninger, noe som på latin kunne beskrives som 'memento mori' ('husk døden'). Hodeskallen er malt med et helt annet perspektiv enn resten av bildet, og for å kunne se skallen skikkelig, må bildet ses fra en spesiell vinkel. Bildet ble opprinnelig malt for å henge i en spiraltrapp i et av tårnene til Jean de Dintevilles slott i Polisy i Frankrike. Når folk kom opp spiraltrappen, ville de se hodeskallen klart og tydelig svevende i luften over dem, og hensikten var altså å minne dem om livets forgjengelighet. Man kan altså hevde at skallen har en metafysisk funksjon. Man burde lett kunne filosofere over meningen med først å la en iakttaker møte hodeskallen, døden og forgjengeligheten, for deretter å gli over i en verden av oppdagelser, opplysning, kunnskap og uro.
Når vi studerer pelsarbeidet, silken og metall- og trearbeidene, er det neppe til å unngå at vi imponeres av den avanserte teknikken til vevere, broderere, teppemakere, gullsmeder, buntmakere, skreddere, - og selvsagt av maleren Hans Holbein selv. Dette maleriet gir så absolutt et viktig og fascinerende bilde av denne sentrale perioden i europeisk historie.
Teksten er fritt oversatt fra 'Impressions' side 42 (Aschehoug – ISBN 82-03-32975-6), en lærebok i engelsk for vk2A
2. artikkel - kilde
Hans Holbein's double portrait is an early example of the friendship portrait. It depicts the two French ambassadors to the English court, Jean de Dinteville (1504-1555) and Georges de Selve (1508/09-1541). Dinteville, who spent many years in London, probably commissioned the painting to record his friend's visit at Easter 1533. His own figure displays great worldly pomp, wearing an opulent, fur-lined coat and decorated with the Order of St. Michael, while de Selve's clothes, at least in colour, are more restrained. His full-length robe is the appropriate dress for a Bishop of Lavour, an office he had entered upon in 1526, when he was not much older than eighteen.
The two, almost life-sized figures of the ambassadors are shown leaning against a two-storey cupboard, the upper of whose two shelves is spread with a rug, before a green damask curtain. The floor design imitates a mosaic in the sanctuary at Westminster Cathedral, laid by Italian craftsmen at the beginning of the fourteenth century. This shows that Holbein's painting, though appearing to imitate reality with almost photographic attention to detail, is not merely a "reproduction" of reality, but an "invented" composition, calculated to portray persons and objects as ideal types.
As is often the case in Holbein's portraits (compare his portrait of Georg Gisze), the objects on the shelves refer to the intellectual interests and professional and practical activities of the sitters. The instruments and books displayed reflect the design of the cupboard itself in that those on the upper shelf would be used for the study of the heavens and heavenly bodies (celestial globe, compasses, sundial, cylindrical calendar, level and quadrant), while the objects on the lower shelf have more to do with everyday worldly matters. Thus, on the left - next to the worldly-minded Dinteville - is an open copy of Peter Apian's book of calculations for merchants (published in Ingolstadt, 1527), and on the right - near the bishop - a copy of Johann Walther's "Geystliches Gesangbüchlein" (Hymnal) (Wittenberg 1524), containing Luther's hymns. The globe itself, an exact copy of Johann Schöner's globe of 1523, documents their interest in geography, which, due to discoveries made at the turn of the century, had become an increasingly central aspect of humanist scholarship. The cumulative effect of the objects is to demonstrate the ambassadors' close association to the scientific and educational community of the Renaissance, a movement considered highly "progressive" at the time. Although religious motifs are present here, they are given secondary status. This testifies to the placatory, tolerant attitude of the Catholic bishop, who, during a period of bitter religious strife, sought to reconcile the confessions. His attitude is documented by two of Luther's hymns in Walther's hymnal. His desire for harmony is echoed in the symbolic presence of the lute. Enlightened humanism had come to see religion as an ethical guide in matters of conduct: it was essential to develop an empirical awareness of physical reality; equally, it was important to be aware of the brevity of life and, constantly, to reckon with death's intervention.
This explains the reason for the anamorphic skull Holbein has painted rising diagonally from the bottom left of the canvas. Its real presence in the ambassadors' world is underlined by the heavy shadow it casts on the floor. Earlier portraitists, Barthel Bruyn for example, had showed the skull, a symbol of the vanity of all worldly things, on the reverse of their paintings, anticipating of the future state of the sitter portrayed on the obverse. Here, however, the skull is less an occult symbol, than lived presence: the cause, no doubt, of the melancholic moods of which Dinteville is reputed to have so often complained. His friend's visit was particularly important to him during such a period of depression. At a time when the state had begun to determine the legal contours of social institutions such as marriage, the relative independence of friendship and the opportunity it afforded for the unsanctioned exchange of feelings and views became more and more important. The terms in which Michel de Montaigne later praised friendship in his "Essais" are therefore hardly surprising: "Each friend entrusts himself so completely to the other, that he has nought left to give to a third."
oppdatert 18.04.2021
Page visited
84885 times
Totalt:
|
