Oppdatert: 21.11.2019

Analyse

Hovedpersonen i "Amtmannens døtre" er Sofie, den yngste av amtmannens fire døtre. Alle søstrene er oppdratt av en mor som har tatt kvinnens lodd inn over seg og gjort underkastelse til en kvinnelig dyd:
”Å underkaste sig er den eneste redningen for henne. Derfor kan man nok innskjerpe en ung pike å ligge bånd på sine følelser og om mulig utrydde dem i tide” (s. 171).
Denne holdningen finner vi igjen i bipersonen Lorenz Brandt:
”Det er kvinnens bestemmelse å opofre sig”, påstår han og krever ekteskap av Sofie (s. 135).
Mora var også hemmet og bundet av sin tid, og det var naturlig for henne å lære døtrene at ”fornektelse er et fruentimmers skjønneste dyd”(s. 171).
Det var viktig at døtrene så fort som mulig skjønte at det å være lykkelig ikke betydde å være gift med den en elsker:
”Det er et rent lykketreff at en ung pikes kjærlighet imøtekommes, og med den evige troskap kan det slett ikke nytte, når de ikke vil gå der som gamle jomfruer alle sammen. Det er deres bestemmelse å bli hustruer og mødre, ikke å spille sitt liv med å ruge over tomme svermerier. Jo før de kan blir ferdige med disse, desto bedre for dem! ” (s. 171).

Gjennom oppveksten blir Sofie hånet av moren for sine egne initiativ ideer og hun får aldri hjelp til å bygge opp et positivt selvbilde. Jentene hadde ikke behov for å tenke selv.
Livsoppgaven deres var å bli godt gift og behage mannen. Kvinnene trengte ingen kunnskap. De skulle heller sy, spille piano og drive med andre huslige sysler. Oppdragelsen av jentene brøt ned deres selvrespekt, og de mistet til slutt evnen til å utvikle egne ideer og egne tanker. Da Sofie en dag ville låne en bok av broren svarte han:
”Du behøver ikke å anstrenge dig med å lære noe slikt, Casper sier at fruentimmer blott er skapt til å styre huset for mennene, og at man burde sette alle damer i dåreskap” (s. 89)

Tendensen i Amtmannens døtre retter seg skarpt mot et slikt syn på kvinnen.
Romanen er et opprør mot det Camilla Collett kalte ”kvinnelighetens selvdødelse- og selvplagerlov ” (s. 241).
Budskapet er at ekteskapet og familielivet må bygge på kvinnenes følelser, men dette forutsetter igjen at kvinnen har fått utvikle sitt følelsesliv og sin personlighet. Om en setter det på spissen er kvinnens kjærlighet viktigere enn mannens fordi hun er henvist til familielivet, hun lever sitt liv i forhold til mann og barn og fordi kvinnens kjærlighetsinstinkt stikker dypere enn mannens.
Kold presenterer det slik:
”…den kvinnelige kjærlighet har et langt sikrere og dypere instinkt for den sjelelige harmoni enn vår. Det fører til lykke, ikke vårt”. (s 170).

Ingen av kvinnene i romanen blir direkte tvunget til ekteskapet.
Louise sier:
”Jeg blev ikke mishandlet, ikke slept til alters…, men du vet ikke, du, hvorledes overtalelsens daglige drypp virker sikkert, om enn umerkelig, så lenge forstanden ennu er så ubefestet og sinnet så bløtt som voks”.(s. 267).

Det var blant annet miljøet og samfunnet rundt jentene som tvang dem til å gifte seg. Slekt og familie var en overordnet helhet det det enkelte menneske måtte tilpasse seg. Louise husker at moren ”,…alltid fremhevet nett og properhet hos en mann som noe høyst uviktig, ja som noe der ikke sjelden tyder på store indre mangler…” (s. 267)

Ingen av romanens mange kvinner får oppleve den ”ekte” kjærligheten. Kvinnene gifter seg av fornuftsgrunner. De gifter seg enten fordi de trenger en forsørger, eller fordi de er blendet av ”den uekte, drivhusfølelesen (…) den matte refleks av mannens begjær, der opstår av et sammenspil av smigret forfengelighet, fornuftig beregning og en nedarvet underkastelsesevne ”(s. 101).

Historien om Jomfru Møllerup, som holdt fast på følelsene sine til en ”uverdig” mann, skulle være et eksempel til skrekk og advarsel for de andre døtrene om hva som ville skje om de fulgte kjærligheten. Fruen uttalte at:
”Enhver overskridelse av grensene for det anstendige straffer sig selv på det hårdeste.”
Resultatet uteble ikke, frøken Møllerup ”falt i en langvarig sykdom, og da hun reiste seg igjen, var hun avsindig (…) Vanviddet gikk vel over; men fjollet var og blev hun”. (s. 168)

I denne romanen kommer kvinnes rolle tydelig frem. Hun skal skyve til side sine egne følelser og behov. Det viktigste er å bli godt gift, ganske enkelt fordi hun ikke kunne forsørge seg selv. Kvinnen skulle passe huset og barna, og behage mannen.

Kilde: "Kvinnerollen 1850 - 1980" (særemne)