Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem;
elsker, elsker det og tenker;
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.
Og den saganatt som senker,
senker drømme på vår jord.

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øivind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.
Fra dets høye Sverre talte,
talte Roma midt imot.

Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grete;
men det kom igjen!
Andre kunne bare grete;
men det kom, det kom igjen!

Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente,
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!
Husker bare hva som hendte,
hendte ned på Fredrikshald!

Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav oss faderkraft å bære
hungersnød og krig;
det gav døden selv sin ære
- og det gav forlik.
Det gav døden selv sin ære
- og det gav, det gav forlik.

Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret for,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå.
Nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå.
Nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan, sådan stå.

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.
Har den Herre stille lempet,
så vi vant, vi vant vår rett.

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
furet værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har krevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.
Også vi, når det blir krevet,
for dets fred, dets fred slår leir.