Rundt omkring vokste der så ustyrtelig mange av de fine lyserøde blomsterdusker som kalles vendelrot - de var meget rødere og vakrere her ved fjellbekken enn hjemme langs elven. Da plukket Kristin og bandt etterhvert med gresstrå, til hun hadde gjort sig den skjønneste, tetteste lyserøde krans. Barnet trykket den ned om sitt hår og løp til kulpen for å se hvordan hun så ut, nu hun var smykket som en voksen mø der skal gå i dansen.
Hun hellet sig over vannet og så sitt eget mørke billede stige op fra bunnen og bli klarere, eftersom det kom henne i møte - da så hun i bekkens speil at der stod et menneske mellom bjerkene på hin siden og lutet sig mot henne. Brått rettet hun sig opp på kne og så ditover. Først syntes hun bare det var fjellveggen og trærne som klynget sig til dens fot.Men med ett blev hun var et ansikt mellom løvet - der stod en frue derover, med hvitt ansikt, brusende, lingult hår - de store, lysegrå øinene og de spilte, blekrøde nesebor minnet om Gullsveinens. Hun var klædd i noget blankt løvgrønt, og grener og kvister skjulte henne op til de brede bryster, som var fullsatte med spenner og blanke kjeder.
Kristin stirret på synet - da løftet fruen en hånd og viste henne en krans av gullblomster; hun vinket med den.
Bak sig hørte hun Gullsvein vrinske høit og skremt - hun snudde hodet - hingsten steilet, skrek så det ljomet, kastet omkring og satte opover så jorden drønnet. De andre hestene fulgte - de tok rett op i uren, så sten raset dundrende utfor, og grener og røtter brøtes og raslet.
Da skrek Kristin himmelhøit. "Far," skrek hun, "far!"

(Faren, Lavrans, kommer løpende, og Kristin forlarer hva som har skjedd...)

"Jeg gikk med Gullsvein," hulket hun inntil ham. Jeg blev så redd for dere sov alle, men så kom Gullsvein -. Og så var der en som vinket til mig nede ved åen der -"
"Hvem vinket - var det en mann?"
"Nei, der var en frue - hun vinket med en krans av gull - jeg tror det var dvergmøen, far -"
"Jesus Kristus," sa Lavrans sakte og slo korset over barnet og sig selv.
Han hjalp henne oppover til de kom til en gressbakke; da løftet han henne op og bar henne. Hun hang inntil hans hals og storgråt - kunde ikke stanse, alt han hysset på henne.
Om litt møtte de mennene og Isrid. Hun slo hendene sammen, da hun hørte hva som var hendt: "Ja, dette har nok været alvemøen - hun har villet lokke dette vakre barnet inn i berget, kan dere vite -"

Komm.: Alvemøen greier ikke å lokke Kristin inn i berget, men møtet med den underjordiske påvirker henne nær sagt gjennom hele livet. Alvemøen representerer her det erotisk-sensuelle, som Kristin etter hvert føler en stadig sterkere dragning mot, og som påvirker henne til å gjennomføre handlinger som på den tiden var ganske så uhørt.
Triologien "Kristin Lavransdatter" ("Kransen", "Husfrue" og "Korset") anbefales på det varmeste. Den representerer noe av det ypperste i norsk litteratur.