Første del i Sigrid Undsets triologi er en sterk kjærlighetshistorie som utvikler seg fra poetisk ømhet til lidenskap og kjærlighet. Når Kristin og Erlend møter hverandre, er deres kjærlighet umulig, og i konflikt med det kristne ættesamfunnets strenge moralske normer. Men de elsker hverandre, og den kraften er sterkere enn lydighet, fromhet, fornuft og ære. Boka er tilsynelatende beretningen om den altovervinnende kjærligheten - vakker, fengende og banal.
Men "Kransen" er så mye, mye mer! Den skildrer et menneske som blir dratt mellom ulike krefter i tilværelsen. Boka handler om konflikten mellom himmel og jord. På den ene siden finner vi det religiøse: det rene, det sanne, det moralsk riktige, den himmelske kjærligheten. På den andre siden står den jordiske kjærligheten, erotikken, lengselen, begjæret.
Konflikten blir direkte synliggjort gjennom Kristins og Erlends kjærlighet som motsetning til de kristne moralske normene og klosterlivet. Likevel handler boka etter min mening om noe dypere enn fromhet og religiøs pliktoppfyllelse. Den handler først og fremst om krefter i mennesket og vår søken etter å gjøre det riktige i forhold til mennesket selv. Blir mennesket lykkelig av å gjøre det moralsk rette, det rene og det gode, eller skal det leve med følelsene, med lengselen? I dragningen mellom de to kreftene gjør mennesket så sine valg. Jeg har valgt ut noen hendelser som jeg mener underbygger og belyser denne tolkningen.
Som lita jente møter Kristin Alvemøen i skogen. Alvemøen tilhører det skjulte folket, de underjordiske, som menneskene alltid har blitt tiltrukket av - og fryktet! Hun representerer det vakre, mystiske, og fremkaller dype følelser. I dette møtet lokker hun symbolsk på Kristin og blir en kraft som virker i Kristins sinn. Etter dette møtet griper Lavrans korset og velsigner barnet - konflikten er tydelig.
"Trollkvinnen" Åshild representerer mye av det samme, og mye overtro er knyttet til hennes person. Hun kommer inn i Kristins liv i en tid med dyp sorg og sterke følelser (Ulvhilds sykdom). Kristin dras mot henne, og Åshild fører kjærligheten, lidenskapen og erotikken inn i Kristins bevissthet. (Hun er blant annet den første som knytter Erlend til Kristin)
På den andre siden står broder Edvin, som har viet sitt liv til det religiøse. Han representerer det rene og den himmelske kjærligheten. På samme måte som overfor Åshild opplever hun en umiddelbar nærhet. Det er broder Edbvin som viser Kristin glassmaleriet. Episoden i kirken billedliggjør direkte bokas tema. Kristin går inn i kirken, selve Guds hus, og lysene, gullet og stemningen gir henne med en gang assosiasjoner til berget. Kristins tanker glir straks over til Alvemøen, men i det hun løfter hodet, faller øynene hennes på Kristus. Gjennom dette intense nærværet av følelser og krefter som drar i hver sin retning, kan Kristins liv symboliseres.
Kristin ser opp mot glassmaleriet og sier at det er som å se rett inn i himmelriket. Akkurat da skinner sola gjennom glassmaleriet, det blå lyset fra himmelen og det røde lyset fra Jesu' kappe faller på Kristin. Fargesymbolikken er tydelig. Det blå fra himmelen er selve symbolet på Gud. Det røde er kjærlighetens farge, erotikken, det jordiske. En kan også tolke det dithen at i denne situasjonen med sterke, motstridende krefter, faller det røde lyset på Kristin som symbol på styrke og kraft.
På en måte er Kristin i konflikt mellom to verdener. Dette kommer svært tydelig til syne mens Kristin er i klosteret, samtidig som hun treffer Erlend i det skjulte. Hun dras mellom den himmelske og den jordiske kjærligheten.
Lavrans representerer også det religiøse, det gode. Men bak hans fasade av fromhet, ydmykhet og religiøs pliktoppfyllelse oppdager vi etterhvert de motstridende kreftene som virker i han. Lavrans fikk ikke den kvinnen han egentlig elsket.
Kristins mor bærer også på en byrde pga. ulykkelig kjærlighet. Hun tror at all ulykke som rammer henne, er Guds straff for den skam hun bærer på. Det religiøse styrer livet hennes. Likevel sender hun bud på Åshild (som representerer det overtroiske) når Ulvhild, som hun elsker så høyt, ligger for døden. I prestens og Åshilds tilstedeværelse finner vi igjen konflikten som etter min mening er hovedtemaet i boka. Kristin dras mellom ulike krefter, mellom Erlend og Simon. Det er Erlend hun elsker, og som hun til slutt får. Likevel er Kristin ulykkelig når vi forlater henne. Hun tynges av sorg og skam. To mennesker har dødd for hennes kjærlighet (Arne og Erlends frille) og båndene mellom henne og faren, og mellom faren og moren, er til en viss grad ødelagt. Kristin er ikke lykkelig, og mange vil konkludere med at hennes valg valt galt. Jeg tror imidlertid ikke at Sigrid Undset vil vise oss denne moralske pekefingeren. Ingenting tyder på at Kristin ville vært lykkeligere om hun hadde valgt annerledes. Jeg tror ikke at bokas intensjon er å si noe om hva som er riktig og hva som er galt. Det er begreper som mennesket må definere for seg selv - i dragningen mellom de motstridende kreftene i tilværelsen.