SagnTilrettelagt av VGSkole.no |
|
Læreplanen Hva er sagn? Ulikheter eventyr / sagn Gruppering av sagn |
Overnaturlige (mytiske) sagn Historiske sagn Opphavssagn Sjelevandring og hamløpere |
Huldre og underjordiske Draugen |
Hva læreplanen sier:
Elevane skal ha kunnskap om norsk og nordisk litteratur frå dei eldste tider og fram til ca. 1900 og samtidig få litteraturhistorisk oversikt og samanheng. Tekstane skal setjast inn i ein samfunnssamanheng. I nokon grad kan ein også trekkje inn tekstar frå verdslitteraturen.
Elevane skal lese og ha kunnskap om:
- 3.10.2 folkedikting
- 3.10.2.1 folkeviser skal vere med i tekstutvalet
- 3.10.2.2 eventyr skal vere med i tekstutvalet
- 3.10.2.3 segner skal vere med i tekstutvalet
A. Hva er sagn?
En kort fortelling, oftest bare med en episode, som har levd på folkemunne fra ætt til ætt, og som gir seg ut for å være sann.
Et sagn er oftest tids- og stedsbestemt, og det opptrer svært ofte navngitte folk i handlingen.
En fortelling om en nylig opplevd personlig opplevelse kalles et memorat (jfr. eng. 'memory'). Nytt og yngre stoff kan kalles memorat.
Opprinnelige memorat som har vandret en stund får gjerne tilskudd av ulike innfall gjennom traderingsprosessen.
Det finnes også for sagn mange eksempler på overgangsformer.
Svært grovt skjematisert er noen av hovedforskjellene mellom eventyr og sagn disse:
|
|
|
|
Mer poetisk Knyttet til folketroen Eventyret "flyr" |
Mer historisk Diktning Sagnet "går" |
Sagna er ekkoet fra fortia, omfatter alt som folk har funnet det verdt å merke seg.
Vanskelig å trekke klare linjer mellom forskjellige typer sagn.
Man må nøye seg med å sette opp hovedgrupper etter visse kjennemerker.
Det vil imidlertid alltid være slik at et sagn kan regnes enten til den ene eller andre gruppa alt etter som en legger vekt på det ene eller det andre kjennemerket.
1. Overnaturlige (eller mytiske) sagn
Noe overnaturlig er hovedemnet. Det som bærer sagnet fra ætt til ætt, er noe overnaturlig. En myte er ofte en historie som forklarer opphavet til, og forsvarer posisjonen til noe overnaturlig (jfr. mytene innen de forskjellige religionene).
Mange av de mytiske sagna bunner i eldgamle forestillinger om sjela, om forholdet mellom legeme og sjel, vake og drøm, liv og død.
I gruppa overnaturlige sagn kommer også omskapingssagna, gjengangersagna, huldresagna, nøkk/nisse/drake/sjøorm/draug/etc. sagna, rise/troll sagna (i stor grad gått over til å være eventyr)
Sagn som har historiske personer og historiske hendelser som hovedemne. Dette vil ikke si at sagnene er historiske i den forstand at de er sanne og alltid forteller om virkelige hendelser.
Det er imidlertid den historiske personen, det historiske utgangspunktet eller den historiske tilknytningen som samler interessen og gjør at sagna lever.
Historiske sagn er delt i :
- Rikshistoriske sagn
- Bygdehistoriske sagn
De fleste skildrer historier som har funnet sted i nyere tid.
Unntak :
- Sagna om Olav den Hellige
- Fortellingene om Svartedauden
Fortellinger som har som formål å forklare ting i naturen eller stedsnavn. (Jfr. "DYREEVENTYR"). De kan forklare spesielle naturfenomen, navnet på visse steder, etc.
Liksom eventyrene kan også sagna vandre. Selve fortellingen, det episke innholdet, kan være slik laget at det vekker interesse uten at det er knyttet til kjente steder eller kjente folk på hjemstedet. Det er da klart at det kan vandre akkurat som eventyret. Forskjellen blir da bare at sagnet stadig søker nye tilknytninger til steder og folk
Folk trodde at sjelen kunne frigjøre seg fra kroppen og leve sitt eget liv.
Det kan f.eks. dreie seg om hvorledes sjelen kan forlate legemet til en sovende person. Dette kan skje ved at sjelen forlater kroppen ut gjennom munnen som et lite dyr. Det er da svært viktig at dyret kommer seg inn i kroppen igjen - uskadd. Dersom dette ikke går bra, vil personen enten dø eller bli skadd.
Det er heller ikke bra om kroppen blir berørt mens sjelen er ute og driver med sitt.
Denne typen sagn er særlig knyttet til samene.
Det kan også være slik at sjelen ikke forlater kroppen, men at personen ganske enkelt blir forvandlet, f.eks. til varulv. Slike personer ble kalt hamløpere.
I følge folketroen kunne slikt skje på minst 3 ulike måter:
- En trollkyndig kunne stå bak det hele som hevn for et eller annet Man kunne f.eks. være ulv eller bjørn om natten, og vanlig menneske om dagen. Slik måtte det være helt til noen på et eller annet vis tok bort trolldommen
- I følge gammel overtro kunne en gravid kvinne skaffe seg en lett fødsel ved å krabbe gjennom fødselshinnen til en hest. Dette kunne gjerne føre til at barnet ble hamløper. Kanskje utgangspunktet for denne straffen er oppfatningen om at 'med smerte skal kvinnen føde sine barn'.
- Dersom du dekket deg til med en ulve- eller bjørnepels, kunne du ende opp med å bli hamløper.
Når du har mareritt, blir du altså plaget av ei mare.
I forbindelse med diverse pensumlitteratur kan det være gritt å se litt nærmere på huldrer og underjordiske.
I hht. huldertradisjonen er de underjordiske omtrent som mennesker med unntak av at de har hale og kan være usynlige. Huldrene er vanligvis svært rike, og har fargerike klær med mange smykker (jfr. Kristins møte med alvemøen i triologien om "Kristin Lavransdatter" - se nedenfor). De har også gjerne makt over menneskene, og må gjøres til lags om de ikke skal forårsake ulykker.
De underjordiske kan også prøve å lokke eller tvinge mennesker til seg. I forbindelse med slike handlinger ligger det gjerne et erotisk element. Resultatet av en slik bergtaking kan ofte være svært dramatisk. Man kan risikere å bli fanget i berget for resten av livet, få langvarige psykiske problemer, eller kanskje til og med bli drept eller påvirket til å ta sitt eget liv.
Kontakt med huldre og underjordiske er altså svært farlig for menneskene. I både gammel og ny litteratur søker forfatteren ofte å gi mer eller mindre direkte antydninger om underjordiske, bergtaking, etc.
Du kan f.eks. lese dette utdraget fra "Kransen" ("Kristin Lavransdatter",bind 1), og diktet "Det ror og ror" av Tarjei Vesaas og se hva du finner som kan assosieres med huldre og underjordiske som bor i berget.
Historiene om sjødraugen er geografisk sett et nordlig fenomen. Det er spesielt fra nordvestlandet og nordover folketroen har gitt seg utslag i slike historier.
Draugen kan fremstå som en fiskerliknende skapning i skinnhyre, men med en tankvase til hode, som en spesiell stein i fjæra, e.l. Uansett innebærer møtet med draugen et varsel om storm og forlis, død og elendighet.
Bakgrunnen for troen på draugen er nok den store usikkerheten og farene forbundet med fiskerlivet på havet. Fiskere ble tatt av uvær og forsvant, og kunne følgelig ikke finne fred i vigslet jord. Resultatet ble at de gikk igjen. De harde livsvilkårene med den evige trusselen om forlis og undergang gjorde tilværelsen utrygg, og skapte god grobunn for de skremmende historiene om draugen.
| 12.302.218 visitors |